Kjærlighet til livet

Kjærlighet til livet

Det er ikke å overdrive når jeg sier at jeg for tiden er psykisk ustabil. Dette kommer av at jeg først nå nylig har begynt å tenke over livet som en spesiell tilstand og gave som ikke blir best utnyttet ved å leve uten å tenke skikkelig gjennom det man gjør. Selv om jeg begynner å få orden på tankene mine, er det fortsatt mange brikker som må på plass. Rom ble tross alt ikke bygget på en dag.
Pre-Kamilla Før søndag 24 mai 1998 var livet mitt helt annerledes enn nå. Da var jeg liksom feste-Kamilla, lett-på-tråden-Kamilla, pervo-Kamilla, koffert-Kamilla, blondine-Kamilla, og stort sett ikke noe annet. Jeg trodde jeg var selvstendig, og at jeg klarte meg selv, men i ettertid ser jeg at jeg var noe annet. Jeg var en sau. Jeg var en sau av mest typsike rase. Gjorde det som alle andre ba meg om å gjøre. Unntaket var selvsagt foreldra mine. Gjorde alltid det motsatte av det de sa. Var mest mulig ute bare for å slippe å se dem. De visste nok at jeg drakk mer enn jeg burde, og at jeg røykte ting jeg ikke burde røyke, men de sa aldri noe. Blikkene sa egentlig alt jeg trenge å vite. Jeg visste at de visste at jeg visste det, og de visste at hvis de sa noe, ville jeg mest sannsynlig begynne på noe sterkere. De var ikke så dumme som de så ut til, og det var vel slik jeg fant ut at selv foreldre kan legge puslespill i blinde.
Kan det gå galt, går det galt Selv om foreldrene mine er flinke å legge puslespill i blinde, er den en brikke de ikke har funnet og plassert. Den puslespillbrikken vil de aldri finne. Det var bilde av et lite barn på den. Ikke meg, men mitt. Mitt barn. Kunne selvsagt ikke få det. Hadde jo ikke et stødig forhold i det hele tatt. Det var ikke et forhold i det hele tatt. Bare et av de mange one-night-stands jeg har hatt som har enda på ei madrass på en kveld med litt for lite kontroll. Jeg sa han skulle bruke kondom. Han prøvde. Men ikke bra nok. Den sprakk. Kanskje ikke hans feil, kanskje helt tilfeldig, men det er ham jeg skylder på. Trodde likevel det gikk bra, at jeg hadde sluppet unna med skrekken. Helt til mensen aldri kom. Den uforglemmelige kvelden lå da bare svakt i bakhodet mitt, som en vag drøm, et vagt mareritt som jeg så vidt kunne huske. "Oj, den har sprukket". "Sikkert ingen fare". Jeg tok en graviditetstest for sikkerhets skyld. Dermed visste jeg det 100% sikkert. Jeg var gravid. Den kvelden gråt jeg meg i søvn. Som et lite barn. Slik som det barnet inni meg kanskje ville gjort om det bare hadde kunnet da det ikke lenger var inni meg. Det man ikke vet har man heller ikke vondt av Det var ikke foreldrene mine sin skyld at jeg var som jeg var i en periode. De gjorde sitt beste, og var egentlig gode foreldre. Det var vel heller jeg som var et dårlig barn. Har alltid likt meg fri og uavhengig. Ironisk når jeg tenker tilbake på hvor flokkdyr jeg var i en periode. Glad jeg kom meg ut av det før jeg ble kvelt av de andre. Men foreldra mine tror jeg fortsatt er et flokkdyr. Og når de ser på meg tror de at de vet det fortsatt. De nektet å tro blikket mitt som forteller det er over. Kamilla kan ikke lære. Det var ikke meningen at Kamilla skulle våkne fra sin Tornerose-søvn på en seng laget av erter. De tror de vet, men kanskje det er best slik. Om de hadde visst ville tross alt lekt bestevenner for meg. Som om jeg har blitt voksen og klok. Jeg vil ikke bli voksen. Jeg vil forbli barn. Ihvertfall i mitt sinn. Voksne er bare overfladiske, overlegne. Tror de har svar på alt. Men det er barna som har de glupe svarene. For ikke å snakke om de glupe spørsmålene. Jeg savner barndommen min. Jeg savner det å være fem år og gjøre stort sett det jeg vil. Jeg savner barndomsfanteri, uskyldighet, og det å vite jeg klarer hvis jeg bare later som. Jeg savner drømmene, fantasiene, eventyrene. Jeg vet hva jeg har mistet, og det er kanskje derfor det føles så vondt å vite at det er tapt for alltid. Om jeg bare hadde glemt ville kanskje alt vært så mye lettere. Tror jeg.
Vendepunktet Det hadde blitt en helt vanlig helg hvis det ikke hadde vært for at jeg plutselig fant ut jeg skulle besøke ei venninne jeg hadde blitt kjent med på internett, sånn for moro skyld. Helga ble vellykket, jeg hadde det kjempegøy, men ett eller annet skjedde i løpet av helga, noe som gjorde at alt ble snudd på hodet i løpet av kort tid. Togturen hjem gjorde utslaget. Mange timer for meg selv stirrende ut et vindu uten å få sove. Ikke vet jeg hvorfor akkurat søndag 24 mai ble en slik dag. Vet ikke hvorfor jeg begynte å tenkte på livet i et helt nytt perspektiv akkurat da, men det var vel bare begeret som endelig hadde rent over. Filosoferte om at kanskje jeg var en ikke-eksisterende person. Jeg begynte å lure på om livet var en illusjon. Lurte på om dette livet bare var en del av en lang drøm jeg drømte hver eneste natt. Tenkte dette kanskje bare var en drøm i morsmagen, sammensatt av minner fra tidligere liv. Det føltes egentlig som hele livet mitt holdt på å falle sammen i løpet av togturen. Det føltes som jeg var et murhus som nettopp hadde eksplodert, og hvor bare litt av grunnmuren stod igjen. Jeg forstod raskt at eneste mulighet var å bygge huset mitt oppigjen. Denne gang på en bra måte. Jeg fikk god hjelp av en annen nett-venn som gjerne lyttet til meg, og som forstod meg.
Huset er ikke ferdigbygget ennå. Likevel er det fullstendig. Det føles likevel litt tomt, selv om det er overfullt av møbler og ting. De er bare på feil sted. Men huset mitt er romslig nok, og har plass nok til både meg og mine tanker. Det er nok. Har egentlig aldri følt meg bedre. Likevel har jeg aldri følt meg verre. Er glad jeg vet a det vonde veier opp det gode og omvendt. Det er fint med livsfilosofier.
Post-Kamilla Det var en gang ei jente som het Kamilla som ikke visste hva hun skulle med livet. Men det var den gang. Nå vet hun hva hun vil. Hun er fortsatt samme personen, på en måte, men er likevel helt forandret. Hun er like pervo, like koffert, men har også fått noen nye sider. Hun har blant annet begynt å tenke på en "rettere" måte. Høres kanskje ikke drastisk ut, men det er faktisk det. Det var det for Kamilla. Hun forstod dessuten at hvis man er lett nok på tråden vil den slite en dag. Hun har kuttet ut kortvarlige forhold og one-night-stands. Vil ikke satse på noen langvarige heller i nærmeste fremtid heller. Men har ikke kuttet ut alt som heter kjærlighet. Heller tvert imot. Hun har aldri følt så mye kjærlighet før. Til livet.